7. Hvordan man løste oppgaven

Innledningsvis skal sies at Rasjonaliseringsdirektoratet og Justisdepartementet på forhånd hadde gjort et godt forarbeid. Flere sentrale personer kunne vært nevnt her. Men det er en historie for seg.

Både oppgavene, lokaliseringsspørsmålet, lokalene, edb-utrustningen og de økonomiske og personellmessige rammene var allerede på forhånd fastlagt.

Men resten måtte man klare selv.

Selv om ingen av oss vel kanskje ikke fullt ut var klar over hva man her hadde begitt seg inn på,  satte vi trøstig i gang, med tro på at dette skulle man få til! 

Målet var klart:
1. januar 1981 skulle Norge ha et fullt operativt, edb-basert Løsøreregister.

Da måtte vi løse en lang rekke deloppgaver i løpet av året 1980.

7.1 Kompetanseoppbygging

Dette var både den viktigste og vanskeligste utfordringen. Det er ikke for mye sagt at man her sto overfor en betydelig voksenopplæringsjobb.

Oppgaven stilte krav til riktig kompetanse hos alle typer medarbeidere, ledelsen, juristen, edb-staben, sorenskriverkontoret og samtlige av saksbehandlerne. 

En særlig utfordring var dessuten at selve regelverket i liten grad var utformet med sikte på å danne grunnlag for en edb-basert registerdrift og med saksbehandlere uten juridisk fagkompetanse. Dette krevde et nært samarbeid mellom juristen og de to ansvarlige edb-medarbeiderne, der begge faggrupper måtte sette seg inn i den andres fagområde.

Oppstartsåret kom til å innebære en kontinuerlig læringsprosess. Juridiske vurderinger måtte oversettes til eksakte dataløsninger. Tekniske begrensninger måtte forstås i et juridisk perspektiv og utøves av personell uten juridisk bakgrunn. Det fantes få forbilder. De løsningene som etter hvert ble valgt, måtte i stor grad bli et resultat av prøving og feiling. 

7.2 Hva som måtte læres

7.2.1 Prosjektlederen

For prosjektlederen som relativt nyutdannet ung jurist, med erfaring som dommerfullmektig og fra kommunal forvaltning og advokatpraksis, var det mye som måtte læres både før og under marsjen.  Dette gjaldt særlig på edb-siden, men også med hensyn til generell ledelse og administrasjon. 

Også forholdet til departemental statlig budsjett- og personalpolitikk var til å begynne med ukjent terreng. Det gjaldt også for selve lederjobben, der mange i den øvrige staben var både eldre og med langt mer arbeidsliverfaring.

Som nytilflyttet til byen kjente prosjektlederen heller ikke på forhånd noen av de andre medarbeiderne på laget. Mange av de var også langt eldre og med langt mer arbeidslivserfaring enn ham.

Verken panterett eller rettsvernregler var saksområder prosjektlederen tidligere hadde befattet seg mye med. Regelverket på det området var dessuten fremdeles ikke endelig avklart før utpå sommeren 1980.

Arbeidet måtte derfor starte med å sette seg bedre inn i det aktuelle regelverket. Dessuten måtte det både skriftlig og gjennom foredrag gis informasjon til brukerne av registerets tjenester om nytt regelverk og fremtidig praksis.

Den nye panteloven med tilhørende forskrifter erstattet tidligere eldre utdatert og ufullstendig regelverk og innebar etablering av en rekke nye former for pantsettelse av løsøre.  I samarbeid med Justisdepartementets folk innebar  dette å være med på utarbeidelse av forskrifter og skjema tilpasset de nye reglene.

Rettsvernsreglene for slike pantsettelser medførte samtidig behov for endringer i tinglysingsloven med tilhørende forskrifter, overgangsregler for overføring av andre tidligere tinglyste pantsettelser og erstatning av det tidligere manuelt  førte sentrale ektepaktregisteret i Oslo.

I tillegg var det også nødvendig å finne ut av og tilpasse rutiner til regelverket på flere andre rettsområder.  Dette gjaldt blant annet aksjelovens krav om årlig innsending av regnskap til et sentralt regnskapsregister.  

Den største forskjellen var imidlertid å nå skulle ta i bruk edb-teknologi på det juridiske fagfeltet. Her var vi alle avhengig av samarbeid med og opplæring fra den lokale edb-avdelingen. 

7.2.2 Edb-staben

Et nytt system

De første ansatte i edb-staben var begge ingeniører med arbeidserfaring fra edb-virksomhet i offentlig forvaltning. Men nå skulle de ha ansvar for edb-virksomheten innenfor et helt nytt fagområde.

For at systemet skulle gjøre jobben riktig måtte også de sette seg inn i det juridiske regelverket som skulle følges. Tinglysing var noe helt nytt for dem. Da var det bra å ha juristen og de erfarne fra dommerkontoret å snakke med.

En grunnleggende versjon av systemet for Løsøreregisteret var utviklet av Rasjonaliseringsdirektoratet. Dette forelå på en stor disk som ble tatt med av Håkon Olderbakk på flyet fra Oslo med Widerøe.

Dette systemet var langt fra ferdig og måtte videreutvikles i Brønnøysund av den lokale edb-staben. 

For å ferdigstille programvaren til full drift måtte de sette seg grundig inn i den versjonen som forelå. Denne måtte de lære og forstå. I tillegg kom selvfølgelig juristen og saksbehandlerne med mye hvordan og hvorfor i tilknytning til deres bruk av systemet. Da måtte det ganske snart gjøres korrigeringer og utvidelser med mer funksjonalitet.

Først når system, maskiner og driftsrutinene ble stabile og den nye edb-operatøren var ansatt, kunne  systemutviklerne flytte fokus over på videreutvikling av programvaren for Løsøreregisteret. Da hadde resten av staben også fått større forståelse av oppdraget. Det var mye som var ufullstendig. Blant annet krevde håndtering av kunder, gebyr og regnskap mer programmering.

Heldigvis var det mulighet for å prøve og feile i prosjektåret, uten at det fikk konsekvenser. Men da  konverteringen begynte måtte det bli riktig i databasen. Fortsatt var det mulig å  rette  feil og gjøre registrering på nytt til det ble riktig.

Et nytt datamiljø

Et nytt fagsystem skulle driftes. I tillegg skulle dette kjøres i et minimaskinmiljø fra Norsk Data. Det var også nytt for edb-staben som hadde sin erfaring fra et stormaskinmiljø. En måtte gjøre seg kjent med både de nye maskinene og deres spesielle programvare. Da var det også nødvendig med en del opplæring hos Norsk Data. 

Med utstyret fra Norsk Data fulgte det med mye spesiell programvare. De viktigste elementene i denne basis programvaren var:

• SINTRAN
  Det var operativsystemet for utstyret og lå helt i bunnen. Det var lansert på de aller tidligste Nord-maskinene. Nå kjørte vi på en videreutviklet versjon som håndterte multitasking og pageswapping.
• SIBAS
  Det var navnet på databasesystemet. Første versjon var utviklet av SI i 1974 og senere videreutviklet i samarbeid med Norsk Data. SI står for Sentralinstituttet for industriell forskning, i dag kjent som SINTEF.
• TPS
  Dette var noe ganske nytt. Det var ikke mange kunder som hadde tatt dette i bruk enda. Det står for Transaction Processing System. Det sørget for at mange terminaler og brukere kunne bruke maskinen samtidig.
  Det fungerte, men det trengte stadig involvering fra edb-operatoren. Kommandoene Terminate task og Activate task ble hyppig brukt fordi terminalen ”hang”.
• NSHS
  Nord Screen Handling System.
  Dette var tilleggsprogramvare som gjorde at vi kunne håndtere skjermbildeorienterte brukerprogrammer i Fortran.
• X-Message
  Dette var også et tillegg i basis programvare som muliggjorde kommunikasjon mellom flere datamaskiner. Vi fikk jo ganske raskt den andre maskinen.
• Fortran
  Dette var programmeringsspråket. Ikke noen norsk oppfinnelse dette. Det var nok i sin tid det mest utbredte programmeringsspråket i verden for tekniske miljøer. Norsk Datas programvare var i stor grad basert på Fortran. Og det var systemet for Løsøreregisteret også. Det gikk helt fint selv om det nå var administrativ databehandling vi skulle drive med..
• PED
  Programmene vi forvaltet og videreutviklet håndterte vi på dataterminalen. Det var ikke helt selvfølgelig, for det var bare få år siden hullkortene ble lagt bort. Program Editor står det for. Mer tekstbehandling enn dette hadde vi ikke da. Norsk Data sitt tekstbehandlingssystem Notis-WP kom senere.

Kommandoer på konsollet

For de enda mer spesielt interesserte tar vi med noen kommandoer som vi stadig brukte.

Når vi skulle starte opp maskinen helt på nytt, en kaldstart, tastet vi inn 1560&. Slik gjorde vi det når vi skulle legge inn nytt operativsystem eller kjøre backupprogrammet som lå på diskett.

Hvis vi bare skulle restarte maskinen, varmstart, var det å skrive 22!.

Systemet stoppet ofte opp på grunn av feil i programvaren på registreringsterminalene. Da var det først  å finne nummeret på synderen. Deretter var det å taste inn kommandoer for Terminate task og så Activate application.

7.2.3 Hjelperegistre

7.2.3.1 Løfor

Meget tidlig så man et behov for først å løse en helt nødvendig tilleggsoppgave. Et problem var nemlig mangelen på et kvalitetssikret identifikasjonsystem for eiere og pantsettere av løsøreobjekter, rettighetshavere, innsendere og gebyrbetalere.

Parallelt med oppbyggingen av selve Løsøreregisteret bestemte vi oss derfor for å lage et eget identifikasjonsregister for juridiske personer. Dette registeret – som vi kalte for LØFOR – ble her bygget på på opplysninger fra en rekke kilder: Gamle handels- og firmaregistre, underpantheftelsesregistre hos sorenskriverne, samt kontaktregistre hos blant annet Statistisk sentralbyrå, Trygdeetaten, Skatteetaten og den private finansnæringen.

Dette innebar både maskinell bearbeiding og manuell kontroll, opprydding i gamle data, fjerning av dubletter og løpende ajourhold basert på kunngjøringer i Norsk Lysingsblad.

Hele registerstaben ble aktivt trukket med i dette arbeidet, men det er her naturlig  særlig å trekke frem det grunnleggende og solide kontrollarbeidet som ble styrt av administrasjonssekretær Inger Skjæran Moe.

Resultatet ble et kvalitetssikret register der hvert foretak fikk tildelt et entydig, edb-generert identifikasjonsnummer. Først på dette grunnlaget kunne man begynne å legge inn  tidligere manuelt utførte registreringer av panteheftelser i databasen.

I ettertid er det lett å se at dette arbeidet la grunnlaget for det som senere skulle bli Foretaksregisteret, Enhetsregisteret og AltInn-løsningen.  Men den gangen var vi først og fremst opptatt av å få Løsøreregisteret til å fungere. At dette samtidig var kimen til noe langt større, var det få som da hadde tanker om.

7.2.3.2 Gebyr og kunderegister

I tilknytning til selve registersystemet måtte det dessuten  etableres et eget regnskaps- og gebyrinnkrevingssystem med et lokalt register over adressater for etterskuddsvis gebyrinnkreving  for registerets tjenester, med et tilhørende regnskapsopplegg.

Det skulle senere vise seg at dette ble mønsterdannende for Gebyrsentralen ved Brønnøysundregistrene og for opprettelsen av m.a. Innkrevingssentralen i Mo i Rana.

7.3 Saksbehandlerne

Når det gjaldt saksbehandlergruppen var hovedutfordringen å finne ut av hva som skulle til for å oppnå at en uensartet gruppe ikke-jurister  skulle kunne saksbehandle store saksmengder av tildels komplisert art.

Arbeidet måtte oppfylle krav til kvalitet, ensartet praksis, et stort arbeidstempo og god brukerkontakt.

Det skulle heldigvis vise seg at vi her på det videre arbeidet skulle få verdifull medvirkning og hjelp også fra disse medarbeiderne,  særlig når det gjaldt  gjennomføringen av forberedelsen av den praktiske delen av jobben.

7.4 Konverteringsjobben 

En nødvendig del av opplæringsjobben besto særlig for for saksbehandlerne i at man før oppstart av registeret måtte registrere inn i databasen de rettsvernregistreringene som fantes fra før. Dette ble en viktig og lærerik oppgave i starten.

Gjennom utføringen av dette overføringsarbeidet og i kontakten med sorenskriverkontorene og de andre offentlige registerordningene, samt med banker og næringsliv, ble registerstaben gradvis kjent og fortrolig med både selve saksområdet og aktørene der.

Frivillige panteheftelser og andre forhold registrert i de lokale personregistrene og lokale motorvogn- og båtbøkene som inntil da var blitt ført ved alle landets domstoler, måtte for fortsatt å beholde sitt rettsvern, i løpet av året bli overført til  det nye sentrale dataregisteret. Noen gamle tilbehørs- og varelager/dyrebesetningsheftelser tinglyst i grunnboken måtte også tilsvarende overføres.

I dette arbeidet trakk man selvsagt også veksler på kompetansen hos de ansatte på eget dommerkontor. Internt ble det dessuten både i oppstarten og undervegs gjennomført jevnlige opplæringsrunder om de regler og hensyn som man ved saksbehandlingen måtte innrette seg etter.

I tillegg til skriftlig støttemateriale og muntlig teoriundervisning lokalt skjedde likevel det meste og det  viktigste av opplæringen ved at  man satt sammen på skjermarbeidsplassen og der fikk forklaring og hjelp til å overføre informasjon fra feltene på meldingsskjemaene inn på korresponderende felter på registreringsskjermbildene.

På den måten fikk man samtidig også opplæring i mestring av det tekniske utstyret og tilvenning til skjermarbeidet

For tvangspant i løsøre ble valgt en noe annen løsning. Som en myk overgangsordning ble det bestemt at itnglyste tvangspantekrav beholdt sitt rettsvern i inntil 3 år uten slik overføring, men så deretter mistet de sitt rettsvern, med mindre heftelsen i mellomtiden var innført i Løsøreregisteret.

7.5 Ektepaktregisteret

For overføringen av de tidligere tinglyste ektepaktene ble de tidligere tinglyste ektepaktene som inntil da hadde vært samlet i et sentralt papirbasert kort- og protokollarkiv hos byskriveren i Oslo, fysisk flyttet til Brønnøysund på senhøsten 1980.  Etter flyttingen videreførte man nå herfra den gamle ordningen basert på kunngjøringene i det daværende Norsk Lysingsblad,. Først da Løsøreregisteret startet opp fra nyttår 1981 ble alle nye senere ektepakter innført i Løsøreregisterets database.

 Det gamle manuelle registeret ble plassert på et eget lite rom ved siden av registreringssalen og måtte fortsatt betjenes på den gamle måten.

7.6 Telefonsvaretjenesten

Mens bestilling av registerutskrifter var gebyrbelagt skulle muntlig avgitte opplysninger over telefon nå alltid være gratis.

Det var lagt opp til en egen telefonsvaretjeneste, med en automatisk registrering av antallet samtidige oppringinger og innringingsforsøk.  Her kom særlig de tidligere teleansattes erfaring til stor nytte.  Denne telefonservicen  ble tidlig svært populær  og det viste seg snart at tjenesten var betydelig underdimensjonert. Det oppsto snart lange køer av henvendelser som ikke kom frem.

Dette var likevel det viktigste kontaktleddet vi i prosjektperioden hadde med registerbrukerne og ga mye nyttig erfaring.  Også dette var en viktig del av kompetanseoppbyggingen.