Innledningsvis skal sies at Rasjonaliseringsdirektoratet og Justisdepartementet på forhånd hadde gjort et godt forarbeid. 

Både oppgavene, lokaliseringsspørsmålet, lokalene, edb-utrustningen og de økonomiske og personellmessige rammene var allerede på forhånd fastlagt.

Men resten måtte vi klare selv.

Selv om vi vel kanskje ikke fullt ut var klar over hva man her hadde begitt seg inn på,  satte vi trøstig i gang, med tro på at dette skulle man få til!  Målet var: klart:

1. januar 1981 skulle Norge ha et fullt operativt, edb-basert Løsøreregister.

For å nå dette målet måtte en rekke deloppgaver løses i løpet av året 1980.

• Nødvendige hjelperegistre
• Kunde

Tinglysing med registrering i Løsøreregisteret skulle mottas skriftlig på standardiserte skjemaer. Innsenderen fikk tilbake et tinglysingsdokument påført dagboknummer og underskrift. Innsenderen ble registrert i systemet. Tinglysing var gebyrbelagt. Vanligvis var det innsenderen som skulle betale. Men ikke nødvendigvis. I systemet registrerte vi også kunde, som var den som skulle betale. Kunden fikk et entydig nummer. Slik bygde vi ut et kunderegister. Saksbehandleren måtte sørge for at vi unngikk duplikater ved registrering av ny kunde.

Kundene var ikke bare enkeltpersoner. Mest vanlig var det banker, forsikringsselskaper og andre kredittinstitusjoner. Kunderegisteret var nødvendig for gebyrinnkrevingen.

• Gebyr

I tilknytning til selve registersystemet ble det etablert et eget regnskaps- og gebyrinnkrevingssystem basert på kunderegisteret. Det skulle senere vise seg at dette ble mønsterdannende for Gebyrsentralen ved Brønnøysundregistrene og for opprettelsen av Innkrevingssentralen i Mo i Rana.

• Løfor

Meget tidlig så vi behovet for først å måtte løse en helt nødvendig tilleggsoppgave. Et problem var nemlig mangelen på et kvalitetssikret identifikasjonssystem for eiere og pantsettere av løsøreobjekter. Likeledes måtte vi ha sikker identifikasjon på rettighetshaverne. Dette var ofte innsenderne og gebyrbetalerne.

For fortsatt å bruke et bilde fra hønsegården kan man her si at her hadde kanskje høna kommet før egget – eller omvendt?

Parallelt med oppbyggingen av selve Løsøreregisteret bestemte vi oss derfor for å lage et eget register for juridiske personer. Dette registeret kalte vi LØFOR, Løsøreregisterets foretaksregister. Det bygget på på opplysninger fra en rekke kilder: gamle handels- og firmaregistre, underpantheftelsesregistre hos sorenskriverne, samt kontaktregistre hos Statistisk sentralbyrå, Trygdeetaten, Skatteetaten og den private finansnæringen.

Resultatet ble et kvalitetssikret register der hvert foretak fikk tildelt et entydig, edb-generert identifikasjonsnummer. Først på dette grunnlaget kunne man begynne å legge inn  tidligere manuelt utførte registreringer av panteheftelser i databasen. 

I ettertid er det lett å se at dette arbeidet la grunnlaget for det som senere skulle bli Foretaksregisteret, Enhetsregisteret og AltInn-løsningen.  Men den gangen var vi først og fremst opptatt av å få Løsøreregisteret til å fungere. At dette samtidig var kimen til noe langt større, var det få som da hadde tanker om.

• Kompetanseoppbygging  

Oppgaven stilte  krav til riktig kompetanse hos alle  typer medarbeidere, ledelsen – juristen,  edb-folket, sorenskriverkontoret  og samtlige av saksbehandlerne. En viktig utfordring nå var dessuten å skape bedre forståelse for datahjelpemiddelets begrensninger og muligheter

Det er ikke for mye  sagt at man med den staben man her hadde på plass,  sto overfor en betydelig voksenopplæringsjobb..

Oppstartsåret kom til å innebære en kontinuerlig læringsprosess. Juridiske vurderinger måtte oversettes til datalogiske løsninger, og tekniske begrensninger måtte forstås i et juridisk perspektiv og utøves av personell uten juridisk bakgrunn.  Det fantes få forbilder, og de løsningene som etter hvert ble valgt, måtte i stor grad bli et resultat av prøving og feiling. 

Vi var alle selvsagt  svært avhengig av edb-avdelingens spesielle kompetanse og den jobben de skulle gjøre. Men  også de hadde klare opplæringsbehov, både på den rettslige og praktiske  siden av oppgaven.  

Når det gjaldt saksbehandlergruppen var hovedutfordringen å finne ut av hva som skulle til for å oppnå at en uensartet gruppe ikke-jurister  skulle kunne saksbehandle store saksmengder av tildels komplisert art.

Arbeidet måtte oppfylle krav til kvalitet – ensartet praksis –  et stort arbeidstempo – god brukerkontakt.

Det skulle heldigvis vise seg at det her på det videre arbeidet skulle få verdifull medvirkning og hjelp også fra disse medarbeiderne,  særlig når det gjaldt gjennomføringen av forberedelsen av den praktiske delen av jobben.

• Hva som måtte læres
• Jus

Som relativt nyutdannet ung  jurist med minimal utdanning og praksis utenfor eget fag var det mye også prosjektlederen måtte lære under marsjen.  Dette gjaldt både på edb-siden og mht generell ledelse og administrasjon, eller for den saks skyld prosjektarbeid. 

Også forholdet til departemental statlig budsjett- og personalpolitikk var til å begynne med ukjent terreng men her valgte jeg i første omgang hovedsaklig å lene meg mot den erfarne sorenskriveren og sjefene i departementet.  

Som nytilflyttet til byen kjente jeg som lagleder ikke på forhånd noen av de andre medarbeiderne i prosjektet.   Mange av de var dessuten langt eldre og med langt mer arbeidslivserfaring  enn meg selv. Jeg så derfor ikke så lyst på den delen av oppgaven heller.

Selv om jeg som jurist  følte meg relativt bra faglig kvalifisert, var verken panterett eller rettsvernregler saksområder jeg tidligere hadde befattet meg mye med.  Regelverket på det området var dessuten fremdeles ikke endelig avklart.

Arbeidet startet for egen del derfor med å prøve sette meg bedre inn i det aktuelle regelverket. 

Den nye panteloven med tilhørende forskrifter erstattet tidligere eldre utdatert og ufullstendig regelverk og innebar etablering av en rekke nye former for pantsettelse av løsøre. I samarbeid med Justisdepartementets folk fikk jeg som følge av dette være med på utarbeidelse av forskrifter og skjema tilpasset de nye reglene.

Rettsvernsreglene for slike pantsettelse medførte samtidig  behov for endringer i tinglysingsloven med tilhørende forskrifter, samt overgangsregler for overføring av andre tidligere tinglyste pantsettelser, samt erstatning av det tidligere manuelt  førte sentrale ektepaktregisteret i Oslo.

I tillegg var også nødvendig å finne ut av og tilpasse rutiner til regelverket på flere andre rettsområder.  Dette gjaldt m.a. aksjelovens krav om årlig innsending av regnskap til et sentralt regnskapsregister.

Alt dette regelverket var i liten grad utformet med sikte på å danne grunnlag for en edb-basert registerdrift og saksbehandlere uten juridisk fagkompetanse.  

Å ta i bruk edb-teknologi innebar dessuten at man måtte forene to verdener som på dette tidspunktet i liten grad hadde funnet hverandre: jus og edb. Dette krevde et nært samarbeid mellom juristen og de to ansvarlige edb-medarbeiderne, der begge faggrupper måtte sette seg inn i den andres fagområde.

Meget tidlig så vi da behovet for først å måtte løse en helt nødvendig tilleggsoppgave. Et problem var nemlig mangelen på et kvalitetssikret identifikasjonssystem for eiere/pantsettere av løsøreobjekter, samt av rettighetshavere/innsendere/gebyrbetalere.  

For fortsatt å bruke et bilde fra hønsegården kan man her si at  her hadde kanskje høna kommet før egget – eller omvendt?

Parallelt med oppbyggingen av selve Løsøreregisteret bestemte vi oss derfor for å lage et eget identifikasjonsregister for juridiske personer. Dette registeret – som vi kalte for LØFOR –  ble her bygget på på opplysninger fra en rekke kilder: gamle handels- og firmaregistre, underpantheftelsesregistre hos sorenskriverne, samt kontaktregistre hos blant annet Statistisk sentralbyrå, Trygdeetaten, Skatteetaten og den private finansnæringen.

Resultatet ble et kvalitetssikret register der hvert foretak fikk tildelt et entydig, edb-generert identifikasjonsnummer. Først på dette grunnlaget kunne man begynne å registrere tidligere manuelt utførte registreringer av panteheftelser  inn i databasen. 

I ettertid er det lett å se at dette arbeidet la grunnlaget for det som senere skulle bli Foretaksregisteret, Enhetsregisteret og AltInn-løsningen.  Men den gangen var vi først og fremst opptatt av å få Løsøreregisteret til å fungere. At dette samtidig var kimen til noe langt større, var det få som da hadde tanker over.

• EDB

For begge edb-ingeniørene var Norsk Data nytt. Vi måtte bli kjent med dette utstyret. Vi måtte lære oss hvordan dette datautstyret driftes, inkusiv start, stopp, sikkerhetskopiering og forvaltning av medfølgende basis programvare. Datamaskiner og databaser hadde vi jobbet med før. Men Norsk Data gjorde alt på sin måte. Det var en interessant utfordring. Det var moro, og det gikk som en lek. Vi måtte innom Norsk Data og få kurs på spesielle områder.

Vanskeligere for oss var det å forstå fagområdet vi skulle bruke systemet på. Vi måtte lære oss en jus. Og for at systemet skulle gjøre jobben riktig måtte vi sette oss inn i det juridiske regelverket som skulle følges. Dette ble kanskje den vanskeligste delen for edb-folket. Da var det bra vi hadde juristen og de erfarne fra dommerkontoret å snakke med.

Så måtte Løsøresystemet læres. Og rettes og videreutvikles. Dette var utviklet i en tidlig versjon av Rasjonaliseringsdirektoratet. Vi ble tvunget til å lære og forstå, fordi saksbehandlerne våre selvfølgelig kom med mye hvordan og hvorfor i tilknytning til deres bruk av systemet.

Vi hadde god mulighet for å prøve og feile i prosjektåret, uten at det fikk konsekvenser. Men da vi begynte konverteringen måtte det bli riktig i databasen. Vi kunne imidlertid rette  feil det på nytt til det ble riktig. 

Vi hadde arbeidstid som de andre, i utgangspunktet. Men systemdriften med sikkerhetskopiering krevde at edb-avdelingen var bemannet fra 7 til 18. Vi fikk derfor senere i 1980 tilsatt en ekstra edb-operatør. Men fleksible i forhold til arbeidstiden måtte vi være.

Slik var det da oppstarten skjedde i 1981. Det må ha vært en av de minste edb-avdelingene i landet, iallfall systemets omfang tatt i betraktning.

Selv om vi hadde et grunnlag å bygge på fra Rasjonaliseringsdirektoratet måtte vi stadig rette og legge til mer funksjonalitet. Løfor krevde mer utvikling. Håndtering av kunder, gebyrinnkreving og regnskap krevde videreutvikling. 

• Konverteringsjobben

En nødvendig del av opplæringsjobben besto særlig for for saksbehandlerne i at man før oppstart av registeret måtte registrere inn i databasen de rettsvernregistreringene som fantes fra før.   Dette ble en viktig og lærerik oppgave i starten.  

Frivillige panteheftelser og andre forhold registrert i de lokale personregistrene og lokale motorvogn- og båtbøkene som inntil da var blitt ført ved alle landets domstoler, måtte for fortsatt å beholde sitt rettsvern, i løpet av året bli overført til  det nye sentrale dataregisteret. Noen gamle tilbehørs- og varelager/dyrebesetningsheftelser tinglyst i grunnboken måtte også tilsvarende overføres.  

Gjennom utføringen av dette overføringsarbeidet og i kontakten med sorenskriverkontorene og de andre offentlige registerordningene,  samt med banker og næringsliv, ble registerstaben gradvis kjent og fortrolig med både selve saksområdet og aktørene der. 

I dette arbeidet trakk man selvsagt også veksler på kompetansen hos de ansatte på eget dommerkontor.   Internt ble det dessuten både  i oppstarten og undervegs gjennomført  jevnlige opplæringsrunder om de regler og hensyn som man ved saksbehandlingen måtte innrette seg etter.

I tillegg til skriftlig støttemateriale og muntlig teoriundervisning lokalt skjedde likevel det meste og det viktigste av opplæringen ved at  man satt sammen på skjermarbeidsplassen og der fikk forklaring og hjelp til å overføre informasjon fra feltene på meldingsskjemaene inn på korresponderende felter på registreringsskjermbildene.

På den måten fikk man samtidig også opplæring i mestring av det tekniske utstyret og tilvenning til skjermarbeidet

For  tvangspant i  løsøre ble  valgt en noe annen løsning. Som en myk overgangsordning ble det bestemt at inglyste tvangspantekrav  beholdt sitt rettsvern i inntil 3 år uten slik overføring, men så deretter mistet de sitt rettsvern, med mindre heftelsen i mellomtiden var innført i Løsøreregisteret.

• Ektepaktregisteret

For overføringen av de tidligere tinglyste ektepaktene ble de tidligere tinglyste ektepaktene som inntil da hadde vært samlet i et sentralt papirbasert kort- og protokollarkiv hos byskriveren i Oslo, fysisk flyttet til Brønnøysund på senhøsten 1980.  Etter flyttingen videreførte man nå herfra den gamle ordningen basert på kunngjøringene i det daværende Norsk Lysingsblad,. Først da Løsøreregisteret startet opp fra nyttår 1981 ble alle nye senere ektepakter i anført i Løsøreregisterets daftbase.

Det gamle manuelle registeret ble plassert på et eget lite rom  ved siden av registreringssalen og måtte fortsatt betjenes på gammelmåten.

• Telefonsvaretjenesten

Mens bestilling av registerutskrifter var gebyrbelagt skulle  muntlig avgitte opplysninger over telefon nå alltid være gratis .   

Det var lagt opp til  en egen telefonsvaretjeneste , med en automatisk registrering av antallet samtidige oppringinger- og innringingsforsøk.  Her kom særlig de tidligere teleansattes erfaring til stor nytte.  Denne telefonservicen  ble tidlig svært populær  og det viste seg snart at tjenesten var betydelig underdimensjonert. Det oppsto da etter  lange køer av henvendelser som ikke kom frem.   

Dette var likevel det viktigste kontaktleddet vi i prosjektperioden hadde med registerbrukerne og ga mye nyttig erfaring.  Også dette var en viktig del av kompetanseoppbyggingen.

• Oppbygging av en effektiv registreringsløype
• Regelverkstilpassing

Målsettingen var en effektiv og rask regelstyrt ekspedering av alle registreringsmeldinger 

Det bie derfor i tinglysingsforskriftene hjemlet krav om plikt til å bruke nye standardskjema for de ulike typer meldinger. Disse var spesielt tilpasset registreringssystemet og ble distribuert gratis ut  til brukerne.  

Ved dessuten å mikrofilme hvert dokument som ble dagbokført kunne man samtidig sløyfe tidligere krav om innsending av meldingene i 2 eksemplarer.

En annen viktig nøkkel til en effektiv og rask behandlingsmåte ble at man tok aktivt i bruk tinglysingslovens  hjemmelsbestemmelse om at man uten dagbokføring  kunne avvise  åpenbart mangelfulle meldingsforsøk. Disse ble etter utsortering returnert i posten til innsender samme dag med anvisning av hva som måtte rettes opp. 

Men den kanskje aller viktigste endringen i tinglysingssammenhengen var at man nå for første gang sløyfet kravet om forskuddsvis betaling av behandlingsgebyret   Nå ble  gebyret , etter atskillig nøling fra Finansdepartementets side, i stedet oppkrevd etterskudds samtidig med tilbakesending  av det tinglyste dokumentet. 

Sorenskriveren var også svært takknemlig for at hun nå som formell registerfører heretter ikke selv egenhendig behøvde å signere hvert  enkelt tinglyst dokument. For å spare tid ble det nå laget egne stempler der hennes underskrift var satt inn, mens den fysiske stemplingen ble utført av saksbehandlerne ved registeravdelingen.

• Innredning av et edb-basert arbeidsplassmiljø

Innredningen av dommerkontordelen med de tradisjonelle oppgaver og behov lot seg forholdsvis enkelt løse, basert på kjente modeller. 

Også når det gjaldt krav til tekniske og miljømessige løsninger for innredning av og betjening av lokalene for det valgte edb-utstyret var det meste på forhånd i detalj klarlagt fra sentralt hold.  

Men i de deler av lokalene der registeravdelingens manuelle saksbehandlingsoppgaver skulle utføres,  sto man i 1980 lokalt derimot nesten helt uten ekstern bistand, mønsterløsninger eller erfaring.   

Med utgangspunkt i de tildelte personal- og arealressurser og med krav om her å sette opp en mest mulig effektiv produksjonslinje, ble derfor en av de første oppgavene å foreta innredning, plassering av personell og arbeidsutstyr og opplæring av personellet som her skulle saksbehandle en ukjent saksmengde.   

Her skulle det lages rom for utføring av mangle ulike oppgaver spesielle oppgaver.

I tillegg til et stort antall terminalarbeidsplasser med skjermer av den gamle  kasselignende typen trengtes det  ergonomisk tilpassede bord og stoler.

Med mange arbeidsplasser i samme rom måtte det plasseres tilstrekkelig høye og brede skjermvegger for å skjerme mot støy og lys fra omgivelsene.

Mottak og og utekspedering av.store postmengder krevde dessuten spesielt tilrettelagte sorterings og ekspederingsbord og hylleløsninger.

Nyanskaffet mikrofilmutstyr måtte også plasseres og betjenes på egnet sted.

I tillegg trengtes også mye annet  praktisk teknisk  utstyr, i form  av nyanskaffet frankerings- og konvolutteringsmaskiner og stempelutstyr for påføring av  dagboknummer  og tinglysingsattest på dokumentene.

De løsninger man her til sist kom frem til var et resultat av et nært samarbeid mellom personell med ulik kompetanse og erfaring. Plassen var begrenset og som ledd i  arbeidet med å få til en fleksibel og effektiv produksjonslinje kom  Arne Lund her til å spille en viktig rolle.  I tillegg til planleggingen var han ofte den som sørget for den partiske gjennomføringen, helt ned på detaljnivå.

• Organiseringen av arbeidet

Den fastsatte innredningen dannet samtidig utgangspunkt for hvordan det praktiske registreringsarbeidet ble organisert. Også arbeidet med planlegging, praktisk gjennomføring og styring av denne jobben var det førstesekretær  Arne Lund som hadde hovedansvaret for.

På grunn av de forventede store dokumentmengdene  ble det fra starten lagt opp til et utpreget lagarbeid, med en nærmest industriell produksjonslinje. 

For den enkelte saksbehandler hadde arbeidet  likevel ikke  preg av ren punching.

Med noe  bistand fra en ekspert fra Rasjonaliseringsdirektoratet ble det organisert   en ordning der den enkelte saksbehandler hver dag vekslet mellom å delta i ulike både rutinepregede  og mer krevende saksbehandlingsoppgaver.  Det skjedde på den måten at han hadde satt opp et sinnrikt flerfarget arbeidsflytskjema, der man i økter a 2 timer av gangen vekslet mellom ulike oppgaver som postbehandling, skjermarbeid, telefontjeneste, kontrollarbeid og andre forefallende oppgaver. På den måten oppnådde man samtidig også god løpende orientering om og opplæring i ulike sider av registerjobben.

I tillegg var det han som egenhendig konstruerte og snekret opp egne hylleinnredninger for inn- og utgående postbehandling, la opp til sortering av hver dokumenttype i egne mapper og bunker av ulike typer , merket i ulike farger .

Parallelt med etableringen av selve registeret ble det nå også utviklet et eget nytt internt edb-basert foretaksregister  Dette innebar både maskinell bearbeiding og manuell kontroll, opprydding i gamle data, fjerning av dubletter og løpende ajourhold basert på kunngjøringer i Norsk Lysingsblad. Hele registerstaben ble aktivt trukket med i dette arbeidet, men jeg vil likevel her særlig trekke frem det grunnleggende og solide kontrollarbeidet som der ble styrt av  LØFOR-mamma, administrasjonssekretær Inger Skjæran Moe.

For å holde styr på jobbvekslingen innenfor saksbehandlerlaget og samtidig sørge for nødvendig kvalitetskontroll, ble en av de mest erfarne  lederskikkelsene fra televerkstiden, administrasjonssekretær Eli Sande, gitt ansvaret for den løpende styringen av oppgavefordelingen og til å stå for kontrollen av at det som var registrert var i samsvar med dokumentgrunnlaget, å foreta det som ble kalt konfereringsjobben. Det var derfor også naturlig hun hadde hovedansvaret for å lære opp saksbehandlerne til å tjenestegjøre på telefonservicedelen.

Hun var en bestemt og handlekraftig dame som kunne være myndig og streng når det

behøvdes, men som med  romslighet  og godt humør bidro til trygghet og trivsel for både haner og høner på gulvet. 

I en parentes kan det her nevnes at hun også er opphavskvinnen og gudmor til det som i dag i praksis brukes som navn på registerenheten i Brønnøysund – Brønnøysundregistrene. 

• Kapasitetssikring

Bemanning og plassbehov for å løse oppgavene var fastlagt på forhånd. Disse rammene var basert på Justisdepartementets tradisjonelt særdeles forsiktige anslag av både  forventet saksmengde og hva man var villig til å bruke av budsjettmidler.    

For oss som skulle gjøre jobben ble det etter hvert som vi så hvilke saksmengder  den edb-baserte saksbehandlingen måtte ta høyde for, tidlig klart at prosjektet særlig på bemanningssiden var kraftig underfinansiert.

På den tiden opererte man på de offentlige budsjetter med et eget system for bevilgning av  lønnsmidler  – den såkalte stillingshjemmelsrammen.  Det ble ikke tildelt lønnsmidler til dekning av bemanning utover det antall stillinger som etaten innenfor denne rammen hadde fått godkjent tildelt.

Man så ved den vurderingen da bort fra sammenhengen  mellom lønnsutgiftene og de økte netto gebyrinntektene som behandlingen av en større saksmengde ville gi.  

Alle henvendelser til departementet om behov for økte lønnsrammer møtte derfor liten forståelse. For å unngå et totalt sammenbrudd eller  i hvert fall uakseptabelt lang saksbehandlingstid, måtte vi derfor finne andre løsning når det gjaldt å skaffe tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.

Løsningen ble et helt spesielt og tett samarbeid med det lokale arbeidskontoret. Den lokale lederen der, Willy Skogly, som hadde ansvaret for å forsøke å skaffe nytt arbeid både til  de  andre som på grunn av teleautomatiseringen var blitt ledige og til mange andre nye unge som etter hvert ønsket å komme i arbeid,  disponerte til dette formålet relativt betydelige midler til opplæring og lønn for disse.

Dette var den perfekte match for begge. Vi trengte folk og opplæringsmidler og han kunne hjelpe med begge deler. Allerede sommeren 1980 startet derfor det første kontorkurset opp i regi av og finansiert av arbeidskontoret,. Både kursprogram, lærerkrefter og praksisplasser var innrettet mot de forventede nye oppgavene ved Løsøreregisteret. Dette reddet oss!

Fra  departementets side aksepterte man stilltiende det som skjedde. Men dessverre ble dette etter hvert et mønster der mange gjentatt og varige korttidsengasjementer  – gråstillinger –  trådte i stedet for mer normale tilsettinger i faste stillinger.   Det tok like vel fortsatt mange år også etter at Brønnøysundregistrene kom før dette ble ryddet opp i.  

Etterhvert som vi stadig fikk nye oppgaver  ble dette lenge en måte å skaffe en bemanning som holdt tritt med behovet. Men denne måten å løse bemanningsbehovet på skapte samtidig et nytt problem – behovet for tilstrekkelig plass til å få jobben gjort. 

• Arbeidsmiljøet

l lokalene var det utplassert så mange bemannede registreringsterminaler som det var mulig å få plass til. Fordi det av hensyn til datautstyret ikke var anbefalt å åpne vinduer var rommet for å unngå at det skulle bli for varmt – for datamaskinene! – i stedet utstyrt med et ganske kraftig kjøle- og ventilasjonssystem. Når sola skinte som mest gikk også ventilasjonen for fullt , noe som skapte en plagsom kald trekk fra taket. Dette gjorde at for de av damene som ikke enda allerede var kommet i overgangsalderen, ga romklimaet der en tidlig forsmak på hva man hadde i vente. Dette var likevel hele tiden plagsomt og noe som man både da og senere forsøkte å rette på.

Lykkeligvis var i hvert fall teledamene fra sin tidligere arbeidsplass langt fra bortskjemt mht til det fysiske arbeidsmiljøet og det meste ble plagene og klagene til tross, – i hvert fall i begynnelsen  – møtt med et positivt sinn av de fleste. Det ble sågar til et julebord forfattet et «hyldningsdikt» til vår husvenn – Han Trekken.

Fra registreringssalen/telefonsvareplassene i vestveggen.

Fra registreringssalen/postbehandlingsplassene i øst

Problemet gjaldt særlig forholdene på det vi kalte registreringssalen. Her hadde ingen egentlig fast arbeidsplass, men satt der det til enhver tid var ledig eller behov for det. Mellom høye skjermvegger rimelig tett plassert rundt om i lokalet , var plassert datidens massive dataskjermer oppe på manuelt regulerbare  terminalbord foran regulerbare kontorstoler. Her skulle de ulike arbeidsoppgavene avvikles hver dag mellom kl 0800 og 1600.

Uten hensyn til at det i ett og samme lokale i  tillegg til selve skjermarbeidet også skulle foregå behandling av både inngående og utgående post, kvalifisert juridisk saksbehandling med etterfølgende kvalitetskontroll i form av «konferering» – dvs høytlesning av det som var registrert, satt det i lokalet også  personell med ansvar for å ta imot og besvare de etter hvert mange telefonhenvendelsene fra kunder og samarbeidsparter.  Støynivået  kunne derfor periodevis være sjenerende og åpenbart til hinder for en effektiv og uhindret kvalitetssaksbehandling.

Arbeidstempoet var også høyt, målsettingen var at all post som kom inn om morgenen på dag 1 skulle gå ut som ferdigbehandlede saker i utgående post om ettermiddagen den tredje dagen.  dag 3.  Dette kravet gjaldt også for utførelsen av de oppgavene som edb-avdelingens folk hadde ansvaret for.

I enden av lokalet var det faktisk satt av plass til et lite avlukke der man hadde behov for det kunne sitte ned for å hvile eller for de som ønsket det,  strekke ut i en ribbevegg.I tillegg var det hele tiden god oppslutning om datidens Gunnar Morseths daglige gymnastikkøvelser i NRK.

Dette var også lenge før røykelovens tid og for de som var røykere var det mulig, når det var tid til det, å ta sine  røykepauser på det vel 25 m2 store  kombinerte kjøkken og spiserommet man delte med dommerkontoret på vestsiden av bygget.  Men både  på grunn av plassmangelen her og for å opprettholde bemanning på de løpende oppgaver på registersiden måtte også både dette og spisepausene gå på skift.

En  viktig trivselsfaktor var den flate organisasjonen der jobben ble sett på som et felles ansvar der oppgavene ble fordelt mellom alle på laget.  Etterhvert som man ble fortrolig med edb-verktøyet og fikk satt seg inn i regelverket og hvordan dette skulle praktiseres, fikk man i dette miljøet faktisk til et effektivt lagarbeid.

Arbeidsmiljøet den første tiden hadde en utpreget uformell dugnadsprofil. Overtidsarbeid så ingen egentlig  på som et vesentlig problem. Fagforeningsspørsmål var sjelden fremme og det eneste spørsmålet som i starten var diskutert ,var hvorvidt  mye arbeid fora  dataskjermer kunne skape helseproblemer i form av allergier og mulige hud- og synsproblemer. Men også det roet seg etter hvert. 

Slik jeg i dag husker det var mitt hovedinntrykk av arbeidsmiljøet at man uavhengig a v de beskjedne ytre omgivelser gjennom humor og kreativitet , til tross for de beskrevne rammene faktisk klarte å mestre både registreringsjobben og tilby god brukerservice.